Veien til kvinnefrigjøring

- Mange minoritetskvinner lever i isolasjon. Disse trenger å komme ut i jobb, og Norge trenger deres arbeidskraft, sier Afshan Rafiq, leder av Høyres Forum for mangfold og inkludering.

- I Norge har kvinners kamp for likestilling og frigjøring gitt gode resultater. Men vi har en jobb å gjøre når det gjelder minoritetskvinners rettigheter i det norske samfunnet. Hvordan kan det offentlige legge forholdene til rette for at minoritetskvinner integreres og likestilles i det norske samfunnet?

Afshan Rafiq mener det er viktig å ha kjennskap til de utfordringene minoritetskvinner sliter med.

- Det finnes minoritetskvinner som lever ganske isolert innenfor sine familier. Det finnes også kvinner som behersker norsk fullt ut og som deltar aktivt i både arbeids- og samfunnsliv. Men disse er imidlertid få. Jeg vet at mange er uten tilstrekkelige norskkunnskaper, og deltakelsen deres i arbeids- og samfunnsliv er meget lav. Dette har ført til at de i mange tilfeller er blitt en minoritet blant minoritetene, sier hun.

Godkjenning av utdanning og yrkespraksis
En annen viktig bremsekloss for minoritetskvinners deltakelse i arbeidslivet er at de møter store vanskeligheter med å få godkjent utdannelse og yrkespraksis fra utlandet her i Norge. Dette er en flaskehals for mange kvinner som ønsker å få seg arbeid, og bli økonomisk selvstendige.

- Her har det offentlige en viktig utfordring å ta fatt i for å ta i bruk den ubrukte arbeidskraftreserven som finnes i landet. Vi vet at det er stort behov for arbeidskraft spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren, samtidig som vi har mange minoritetskvinner som har en uformell, men meget verdifull kompetanse på dette området. Mange av disse kvinnene ønsker å komme seg ut i arbeid, men barrierene for å komme inn på arbeidsmarkedet er så store at de gir opp. Dette er sløsing med menneskelige ressurser som samfunnet ikke har råd til, sier Afshan Rafiq.

Hun mener det er viktig at staten får til en ordning for å få synliggjort og dokumentert både den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. I tillegg må norskopplæringen bli mer målrettet, og lede fram til en test som kvalifiserer den enkelte til arbeidslivet.

Holdninger hos arbeidsgivere
- Men problemet er også arbeidsgivere som har en oppfatning om at «like barn leker best» og som kvier seg for å ansette personer som skiller seg ut når det gjelder kjønn, utseende, utdanning, bakgrunn, kultur eller språk.

- Vi har sett flere eksempler på arbeidsgivere som ikke ville ansette kvinner med muslimsk bakgrunn fordi de bruker hodeplagg. Dette er helt uakseptabelt, og må ikke få lov til å fortsette! Det avgjørende må være hvorvidt den enkelte er kvalifisert og dyktig nok til å håndtere en gitt stilling – ikke hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet en har, sier Afshan Rafiq.

Må føres en bevisst politikk
- Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet, og det må føres en bevisst politikk som motvirker holdninger og prosesser som isolerer disse kvinnene fra samfunnet. Dette er faktisk noe av det grunnleggende som skal til for å styrke minoritetskvinners rolle i det offentlige rom.

- For meg med mitt ståsted er det viktig å vise at det er mulig å skape sin egen plattform med utdannelse og politisk engasjement, og bli akseptert og respektert for det. Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie og eget miljø, fordi man ikke velger å følge det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hvor kvinnens plass er i hjemmet og hvor en er «dømt» til å leve i familieforhold der kvinnen er underordnet mannen.


AKTUELL LENKE:
Høyres Forum for mangfold og inkludering