Resymé 28

Fredag 9. mai, 1630-1700

Referent: Nils August Andresen

Delegat 60 Erling Lae
For noen år siden ble en av mine nærmeste medarbeidere knivstukket uten foranledning på åpen gate. Det gikk heldigvis bra. Dagen etter gikk Fagforbundets representant ut i media med følgende forklaring på hendelsen:

"Ungdom som ikke mestrer skolen eller kommer inn i arbeidsmarkedet, føler en aggresjon mot storsamfunnet, og nå kuttes det i alt fra fritidsklubber og andre tiltak". Det kan virke som den eneste som var uten skyld var gjerningsmannen.

Nå er det ikke sant at det kuttes i fritidstilbud og forebyggende tiltak, verken her eller i andre Høyre-kommuner. Uansett kan ikke trygghet måles i antall kurrongbord på fritidsklubben.

Den kollektive ansvarsfraskrivelse og den kollektive dom betinger hverandre. Det finnes sikkert mange forklaringer på hvorfor mennesker begår lovbrudd, men det finnes ingen unnskyldninger. En kriminell er en som bryter loven. Bryter du loven skal det få konsekvenser. Det er ikke vanskeligere enn det.

Og skal du håndheve loven kommer du lenger med synlig politi i gatene enn en kurrongkø i neven.

Det er ingen saker som fyller min e-post, både som nestleder og byrådsleder, mer enn spørsmål som gjelder trygghet, orden og kriminalitet.

Det skjønner jeg. Trygghet er en forutsetning for trivsel og tilhørighet. Trygghet er fellesskapspolitikk i praksis.

Det skal ikke være sånn at unge kvinner på vei hjem fra byen føler at de må kikke seg over skulderen i folketomme gater; hva slags likestilling har vi når kvinner ikke har samme bevegelsesfrihet som menn? I denne byen har de ofte ikke det. Ikke andre steder heller.

Det gir heller ingen mening å snakke om en verdig eldreomsorg når eldre mennesker ikke tør å gå til eldresenteret eller benytte seg kulturtilbud i sentrum.

Det er ikke akseptabelt når anmeldelser henlegges, ikke på grunn av bevisets stilling, men på grunn av mangel på ressurser.

Det svekker vår rettsfølelse og tillit til ordensmakten.

Noen sender meg e-post og spør: Hvorfor skal jeg akseptere at det selges narkotika rett utenfor inngangsdøren min? Eller i skolegården til mine barn? I parker og andre sentrale fellesarealer der mange mennesker ferdes?

Andre spør hvorfor de skal akseptere at noen forveksler frihet under ansvar med frihet til å bruke sprayboks på andres hus og eiendom? Det siste er for øvrig det Oslo Arbeiderparti vil kalle et utslag av urban livsutfoldelse.

Og da må jeg svare: Du skal ikke akseptere det. Det skal ikke være sånn. Ikke i Oslo, ikke i noen andre kommuner i landet.

Lovtomme rom, asosial adferd og frisoner for ulovlige handlinger må bekjempes, gate for gate, plass for plass. Det er tøff kamp, men det er en kamp vi skal vinne!

Her trenger vi en bedre politikk for fellesskapet - og da tenker jeg på fellesskap i betydningen de aller fleste.

Ikke all privatisering er av det gode. Ordensmakten er ikke en arena for privat initiativ, og skal aldri forbeholdes dem som kan kjøpe seg trygghet.

Der ordensmakten trekker seg ut, kommer andre inn og fyller tomrommet. I VG kunne vi nylig lese at en lørdagskveld i Oslo var det over 7 ganger så mange vektere på patrulje i hovedstaden som politifolk. Mens det var 260 vektere på plass, var det 55 politifolk på vakt i Oslo, bare 35 av dem på patruljeoppdrag.

Private vekterselskaper er blitt et kvasiordenspoliti. I denne og andre byer ilegger trafikkbetjenter bøter for forsøpling og hærverk. Det vil si: De kan ikke bøtelegge, for det er det bare politiet som kan. Derfor kalles bøtene for gebyrer, og da er det i orden likevel. Navnet skjemmer ingen. Ordningen er ikke særlig effektiv, men bedre enn ingenting.

Jeg fikk nylig en henvendelse fra en Bergens-avis om jeg ville anbefale Monica å gjøre som vi har gjort i Oslo: Ansette private vektere for å skremme unna aggressive narkoselgere som fotfølger ungdommer og barnefamilier inn i oppganger på Grünerløkka og Grønland.

Jeg måtte si som sant var, at vaktmannskapene, eller bomiljøvaktene som de politisk korrekt heter, er lokale helter som har avdekket noen hundre salgsdoser narkotika som politiet ikke alltid har kapasitet til å hente.

Det borgerlige byråd måtte ta ansvar, ettersom Storberget løp fra sitt. Vi er ombud for byens befolkning, da må vi gjøre det vi kan når regjeringen svikter.

Men jeg måtte også si som sant er, at dette er en betenkelig nødløsning. Det er politiet som skal ivareta folks trygghet, ikke et privat kvasipoliti.

Gå fra Oslo S til dette hotellet, og det meste av turen er festet på videotape. Kanskje var det en bedre løsning å overlate dette til et ordentlig ordenspoliti, ikke et ansiktsløst kamera det ofte ikke er folk til å betjene?

Det er for øvrig halvparten så mye patruljerende politi rundt omkring i landets byer enn for en del år siden. Er dette en politikk for fellesskapet?

Ni av ti vinningsforbrytelser blir henlagt. Hva gjør dette med tilliten til rettsapparatet?

En hustrig høstdag i fjor ble tre ubebodde gardsbruk som brukes som tilleggsjord, ranet for alt innbo og kjørt bort. Foto av noen av gjenstandene i lokalavisen gjorde at tyvegodset ble identifisert et helt annet sted av våkne avislesere. Men politiet hadde dessverre ikke kapasitet til å foreta seg mer med saken. I alle fall ikke før pressen skrev om det. Men hvilket signal gir dette til ranerne? -De sa vel at denne gangen hadde de jammen uflaks.

Jeg ønsker ikke å kritisere den jobben politiet eller polititjenestemennene gjør. Det skjer mange steder et glimrende samarbeid mellom politi og kommunene, og når det begås grov kriminalitet i Norge, er det aldri tvil om at sakene tas alvorlig. NOKAS, Munch-ranet og drapssaker skal selvsagt også tas alvorlig.

Men vanlige folks tillit til politi og rettsvesen krever at loven tas på alvor også i mindre alvorlige saker. La gå at vi kunne hatt noe mindre lover og noe mer orden, men de lover vi har, skal overholdes.

Erfaring fra en rekke land, jeg kan nevne USA, England, Sverige, Tyskland, Østerrike, viser at det ikke er noen motsetning mellom å slå ned på mindre alvorlig kriminalitet og å slå hardt ned på grov kriminalitet. Det er imot slik at alle starter sin kriminelle løpebane et sted, og like forebyggende som kurrongbordet kan det være at de unge får merke at det får konsekvenser å gjøre gale handlinger.

Nulltoleranse mot hverdagskriminalitet er en viktig forutsetning for trygge lokalsamfunn. Og derfor kommer man overrasket hjem og forteller hvor trygt det er i storbyen i andre land. Dette er ingen hard politikk. Det er en politikk som gjør at fellesarealer og uterom er for hele fellesskapet - også de svake.

Jeg ser Unge Høyre vil ha minimumsstraff ved tre gjentagelser. Det vil jeg likevel advare mot. Det må være en sammenheng mellom straff og lovbruddet, og det finnes andre måter å gripe dette an på. Ved enkelte politistasjoner det oppfølgingsteam rettet inn mot unge gjengangere når det gjelder lovbrud: På en politistasjon ble 42 unge gjengangere til null gjengangere. Det betyr ikke at det ikke blir reagert, men at det blir reagert på en måte som har effekt.

I Stockholm er det patruljerende politi ute til fots, særlig i helgene med opphopning av mennesker. Det er en bedre løsning enn å forlange at folk skal holde seg hjemme ved å stenge utestedene. Og det samme ville dere finne i Berlin og i Wien. Jeg hørte så sent som i går at vanker 13-åringen nattestid i sentrum, kommer bypolitiet og frakter vedkommende hjem. Enkelte steder her i byen er det lettere for 15-åringen å få tak i amfetamin på gaten enn øl. Det er ikke særlig forebyggende.

Jeg besøkte politiet i Stockholm som lurte på hva slags narkotikapolitikk vi egentlig bedrev i Norge. I Sverige praktiseres nulltoleranse mot all narkotikaomsetning. Det dør langt færre enn her, det brukes langt mindre narkotika der.

Det var ikke foretatt noen heroinbeslag i Stockholm i fjor, for heroinhandelen foregår ikke lenger der, men her i Norge. De satser mer enn oss på medikamentfrie behandlingstilbud for dem som er rusavhengige, men innser at selgerne ikke skal behandles, men stanses. Ikke alle har skjønt det samme her. Her ble en politileder mediehelt da han sa at det ikke var noen vits i å ta narkotikasalget siden det var for få behandlingsplasser. Det siste er sant, men hadde han stanset salget, skal man ikke se bort fra at behovet for behandlingsplasser ikke ble fullt så stort i fremtiden.
Det er en sammenheng mellom narkotikatilgang og narkotikabruk, og det er en sammenheng mellom bruk og ødelagt liv. Det dør flere her enn i andre land.

Det er mulig det er banalt å si det, men det er narkotika som dreper, ikke politikken.

Riktignok er det en hårreisende mangel på behandlingsplasser under regjeringen som nå styrer. Kanskje er dette den mest undervurderte helsepolitiske, sosialpolitiske, menneskelige og kriminalpolitiske utfordring i Norge. Kanskje har vi forvekslet toleranse med likegyldighet.

En 20-minutters spasertur herfra vil dere finne et glimrende forebyggende tiltak med leksehjelp og jobbveiledning rettet mot ungdom med afrikansk bakgrunn. Men den forebyggende effekten blir jo ikke helt den samme når narkoselgerne fyller området på utsiden av dette tiltaket. Der opptrer bl.a. selgere som under dekke av å søke asyl, selger narkotika både aggressivt og pågående.

Problemet med manglende reaksjoner er at hele asylinstituttet kommer i miskreditt og rammer dem som virkelig trenger hjelp - vi får problemer med å ta imot dem som trenger beskyttelse, siden vi ikke fjerner dem vi må beskytte oss mot.

Et flertall vil åpne for kommunalt ordenspoliti noen steder. Jeg støtter dette, men på noen vilkår: Det må dreie seg om utdannede politifolk med politimyndighet. Da kunne det kommunale ordenspolitiet der det er aktuelt, overta ansvaret for hverdagskriminalitet knyttet til ordensproblemer og håndheving av lokale politivedtekter. Vi kunne få tilbake den lokale politikonstabelen i gaten, slik vi ser det ellers i Europa. Rettssikkerheten er ikke dårligere der enn her, tvert i mot. Oppegård behøver ikke å få det hvis de ikke vil - men Monica og jeg kunne få det.

Så vil noen si at det er ryddigere med ett forvaltningsnivå. Jo, kanskje. Men jeg tilhører dem som begynner å bli lei av å gå via Politidirektoratet til en justisminister som ikke er opptatt av folks hverdagsproblemer. Det er omtrent som å hyle mot månen, det.

Og i mellomtiden kommer de private og kommunale kvasiløsningene i stedet, mens folks utålmodighet vokser. For en ting ser folk: Hverdagskriminalitet og ordensproblemer takler vi mye dårligere i Norge enn i mange andre land folk reiser og besøker.

Men hovedsaken er selvsagt at det er nok politi og nok politiressurser og et velfungerende rettsapparat. For folk flest er det ikke viktig hvilket forvaltningsnivå politiet tilhører. Det viktige er at de er der. Så la ikke denne debatten skygge for det viktigste: Vi bør alle ha lært av vinterens debatt om hijab i politiet. Mens hele Norge i to uker spilte sjokkskadd ved tanken på et skaut på et politihode, var problemet et helt annet, nemlig at det er altfor få politihoder å sette noe hodeplagg på.

Jeg har lyst til å avslutte med en historie jeg ble fortalt forleden. Jeg vet ikke om den er sann, men den er veldig illustrerende: En mann kom hjem sent en kveld og oppdaget at det var tyver i huset. Han ringte straks politiet og meldte om ranet: Hvis dere skynder dere kan dere ta dem på fersken, sa han. Politiet svarte: Dessverre har vi ingen ledige biler for øyeblikket - og la på.

Mannen ringte tilbake til politiet 30 sekunder senere, og fortalte at han han nå hadde skutt inntrengerne.

Etter seks minutter ankom fire politibiler, politihelikopter og tre ambulanser. Politimannen sa: Jeg synes du sa du hadde skutt dem? Mannen svarte: Jeg synes du sa du ikke hadde noen ledige biler...

Delegat 60 Eirik Lae Solberg
Norge er et av landene med høyest sykefravær. Pussig nok også et av landene med den mest generøse sykelønnsordningen. Det gir store utgifter og er en klar konkurranseulempe for bedriftene. Sykefravær rammer undervisningen i skolen og omsorgen på sykehusene. Dette problemet må løses, og vi må ha nye tiltak. Et av disse tiltakene må være å innføre en egenandel på sykefravær. Det må lønne seg å jobbe. Med dette programutkastet plasserer vi oss til venstre for Venstre og KrF. Støtt derfor forslag No. 234 om å innføre en egenandel på sykefravær.

Delegat 59 Bård Folke Fredriksen
Min frisør Bodil driver en innbringende frisørforretning, hvor det alltid er travelt. Jeg spurte henne en gang om hvorfor hun ikke ansetter flere. Hun svarte at hun ikke ville det, for om vedkommende var syk, da måtte hun jobbe gratis, for å betale hennes sykelønn. Kjære landsmøte: IA-avtalen har ikke fungert - da må vi iverksette andre tiltak. Støtt derfor forslag No. 234 og No. 238b.

Delegat 27 Hanne Mæland
Jeg vil snakke om skattefradrag for hjelp i hjemmet. Dette er en sak som kvinneforum har tatt opp tidligere. Problemet med formuleringen som ligger i programmet nå, er at det er begrensende, fordi det begrenser seg til å gjelde eldre og fordi det skal foretas en vurdering av nødvendighet. Det er store grupper som har minst like stort behov for dette som eldre. Dette bør Høyre gå inn for.

Delegat 25 Sonja Irene Sjøli
"Dette er bare ord, vi tror mer på julenissen enn på regjeringen" - dette er beskjeden fra pasientorganisasjoner og rehabiliteringsorganisasjoner. Den rødgrønne regjeringen bryter alle sine løfter om å satse på rehabilitering. Vi redder flere liv - men når blålysene slås av, blir pasientene glemt. Rehabilitering er god politikk fordi den bedrer menneskers livskvalitet. Det er også god samfunnsøkonomi, fordi det reduserer behovet for trygd og uførhet. Satsingen i helsevesenet må gå på rehabilitering. Vi har foreslått forpliktende opptrapping, det har regjeringen gått imot. Pasienter og rehabiliteringsorganisasjoner kan stole på Høyre.

Delegat 34 Bente Stein Mathisen
Vi har nettopp hatt en psykiatrireform som har gitt nye oppgaver og nytt ansvar til kommuner. Institusjoner er lagt ned, og vi har i stedet fått tilrettelagte boliger. Men mange mennesker ivaretas ikke av dette systemet. Det gjelder særlig dem som har alvorlige diagnoser uten innsikt i egen situasjon og personer med stor voldsrisiko. De greier seg ikke i det offentlige systemet. Disse menneskene har blitt kasteballer i systemet. Slik ansvarsfraskrivelse har ofte endt i tragedier, da har vi fått høre om det i mediene. Fagfolk sier fra. Det må gjøres noe i forhold til finansiering, lovverk og oppfølging. Men helseministeren har ikke gjort annet enn å nedsette en tenkegruppe. Høyre går til valg på en god helsepolitikk. Vi må ta organisatoriske grep og ta utfordringene i psykiatrien på alvor.

Delegat 51 Inge Lønning
Helseminister Sylvia Brustad er blitt førtidspensjonert. Nå har vi fått Helse-Hansen, som sier: "Svaret er samhandling, hva var spørsmålet?" Vi har lagt frem forslag i Stortinget som utgjør et helhetlig program. Jeg anbefaler forsamlingen å støtte programkomiteens forslag No. 10 og 11, som gjelder bioteknologi. Hvis vi skal endre de standpunkter som Høyre har stått for alltid, må det skje når vi behandler prinsipprogrammet, ikke i et stortingsprogram.

Delegat 290 Stian Tvede Karlsen
Kjære landsmøte. Jeg vil fortelle en historie fra min egen familie som forteller hvor galt den rødgrønne helsepolitikken kan føre. Onkelen min var hos legen for en rutinesjekk. De oppdaget en stor svulst. Det var heldigvis ikke kreft, men det var svært smertefullt. Han fikk ikke behandling ved et privat sykehus, fordi staten ikke ville betale, men måtte stå i en stadig lengre kø, og måtte leve med smertene. Er det rettferdig at 256000 nordmenn må vente i kø, de som ikke har råd til private alternativer? Vi i Høyre ønsker ikke å ta valgene fra folk, men å gi dem muligheten til å velge selv.

Delegat 36 Lisbeth Hammer Krog
"Før vi skaffet oss GPS-utstyret lette jeg etter ham dag og natt." Sitat slutt. Det var en kvinne som måtte lete etter sin mann, som hadde Alzheimer. Mot og evnen til å tenke nytt er avgjørende, også innen helse. Vi må ruste oss nå, vi må ta i bruk ny teknologi. Det er etiske dilemmaer, ja, men brukt på en klok måte er det gode muligheter. Smarthus-teknologi er et eksempel på dette. Jeg så nylig at Høyre har fått ros av Abelia for å være det eneste partiet som er opptatt av modernisering av offentlig sektor. Det er jeg glad for, og det bør gjelde også innen omsorgsteknologi. Det er ikke mye om dette i programmet, men jeg fikk nettopp vite at Høyre vil komme med et dokument 8-forslag på dette. Det er jeg glad for.

Delegat 248 Jonni Solsvik
Få ting opptar folk mer enn helsepolitikk, og i særdeleshet sykehusorganisering. Vi i Nordland har opplevd en opprivende debatt om foretaksmodellen, som vi i Høyre ikke valgte. Men jeg vil si at de lokale helseforetakene også er en utfordring. Vi bør stå på Høyres primære standpunkt, slik at hvert enkelt sykehus har et ansvar for sin egen drift. Det er utrolig viktig at vi avklarer hvordan Høyre ser på dette spørsmålet.

Delegat 184 Hilde Onarheim
Retten til selvbestemt abort er sentral, og det har vært Høyres linje. Jeg vil derfor be dere støtte dissens No. 10. Et flertall i programkomiteen ønsker å fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig kriterium for abort. Det er et paradoks at man forsvarer retten før 12. uke, men ikke kan forstå kvinners rett til å velge etter 12 uker. Det er slik at abort etter 12. uke bare innvilges når alvorlig sykdom foreligger. Men da må kvinnen kunne velge selv. Tradisjonen tro må det være individets valg, og ikke samfunnets, som må veie tyngst.