Ingen reservasjonsrett for fastleger - Høyre

Regjeringen sendte sist høst ut et rundskriv som presiserte at dagens regelverk ikke tillot en slik reservasjon. Høyre støtter dette.

Dette var tema for NRKs Debatten sist torsdag, og har vært berørt i flere aviser. Høyres holdning har vært at fastleger ikke skal kunne reservere seg slik at pasientene ikke får tilgang til et helsetilbud de har krav på, av samvittighetsgrunner.

Ettersom det er naturlig med tvil i vanskelige spørsmål som dette, følger herved Høyres argumenter for hvorfor vi mener reservasjonsretten ikke gjelder for henvisninger.

Bakgrunn

Rundskrivet regjeringen sendte ut i oktober, ble utformet på bakgrunn av eksempler på at fastleger reserverte seg mot å henvise kvinner til abort, assistert befruktning eller nektet å gi dem p-piller. Alt dette er tjenester de har krav på.

Tolerant lovverk

I et åpent og liberalt samfunn er det viktig at den enkelte får ha personlige meninger og handle i tråd med dem, selv når de er i strid med majoritetens syn. Det er viktig å ha toleranse for at verdisyn varierer. Derfor er det slått fast at det eksisterer en reservasjonsrett for leger, som går på at de av samvittighetsgrunner kan avstå fra å utføre eller assistere i inngrep, som abort og assistert befruktning, dersom de er prinsipielle motstandere av det. Da dette ble vedtatt, i forbindelse med felles ekteskapslov, var det aldri Stortingets intensjon at reservasjonsretten skulle gjelde henvisninger. Det er en stor prinsipiell forskjell på det å utføre et inngrep, og å henvise pasienter til et lovpålagt tilbud. Denne prinsipielle forskjellen gjelder dels grad av deltakelse, men først og fremst handler det om hvordan pasienten påvirkes av de to ulike leddene.

Fastlegen som portvokter

Fastlegen er navet i pasientens kontakt med helsevesenet. Alle innbyggere kan ha en fast lege, som skal være deres primære kontaktpunkt med øvrige deler av norsk helsetjeneste. Det er fastlegens ansvar å gi pasienter det helsetilbudet de har krav på. Fastlegetjenesten skal representere et universelt tilbud til befolkningen.

Belastning for pasientene

I dag er det ikke mulig for pasienter å vite om fastleger praktiserer noen form for reservasjon. Det betyr at kvinner, først og fremst, i en vanskelig og sårbar situasjon, risikerer å møte en moralsk fordømmelse fra fastlegen og en belastende avvisning, etter å ha tatt et vanskelig valg. Det er ikke dokumentert at praksisen som ble avslørt med enkelte leger som reserverte seg, var uproblematisk i praksis. Vi vet ikke hvor mange som ikke står frem med ubehagelige møter med fastleger, som ikke har ønsket å henvise til tjenester de har ønsket.

Bytte fastlege ikke alltid like enkelt

Det er mulig å se for seg en løsning på dette senere, men det endrer ikke at reservasjonsrett forblir problematisk. For mange er det vanskelig å bytte fastlege. Det handler både om at det i mange kommuner er få fastleger og lange avstander, og at det kan være belastende for unge kvinner å plutselig føle at alle vet de har byttet til en ”mer liberal” fastlege langt unna.

Utvikling

Dette er én problemstilling, som etter hvert kan være mer gjeldende for andre temaer. Norge får en mer heterogen legestand, etisk, kulturelt og religiøst. Det er nødvendig at fastlegetjenesten, pasientenes dør inn i helsetjenesten, møter dem med en enhetlig stemme. Det helsetilbudet fastlegen gir deg skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen finner for godt å sympatisere med.

Sympati for reserverende fastleger

Høyre har respekt for at enkelte leger opplever dette som vanskelig, og anser en henvisning som å være et ledd i en kjede knyttet til inngrep de er i mot. Her står det en avveining mellom legens samvittighet, og pasientens behov og rettigheter. I fastlegekontorene må sistnevnte i denne sammenheng veie tyngst.

Moralske debatter ut av legekontoret

Hensynet til pasienter må her gå foran hensynet til legene. De er her i konflikt, for enkelte av legene. Det er helt legitimt, og fullstendig naturlig, at det er politisk og etisk uenighet om viktige verdispørsmål som gjelder seksualitet, reproduksjon og svangerskapsavbrudd. Men denne uenigheten må tas i det offentlige rom, ikke av den enkelte lege i møte med hver enkelt pasient.