Kulturlivet og statens makt

Kulturlivet og statens makt

Høyre ønsker et kulturliv som er en selvstendig og fri, faktor i samfunnslivet

Foto: tomas@icu.no

Innlegg i Dagbladet av Olemic Thommessen

 

Kulturministeren forsøker i sin kronikk å snakke seg vekk fra den prinsipielt sett betenkelige utviklingen hun står for når det gjelder regjeringens stadig sterkere ønske om styring av kulturinstitusjonene. Dels gjør hun det gjennom å tillegge de borgelige partiene holdninger vi ikke har, og dels gjennom å mane frem et skremselsbilde av en angivelig kulturfiendtlig høyreside. Det er påfallende at kulturministeren unnviker en prinsipiell debatt om dette. For debatten om statens maktutøvelse overfor kulturinstitusjonene er ikke bare en sur reaksjon på et par jubileer, men dreier seg først og fremst om stadig flere generelle innholdsmessige føringer, eksempelvis av typen integrering og likestilling, i tillegg til klare signaler om forsterket statlig ”styringsdialog”.

Høyre ønsker et kulturliv som er en selvstendig og fri, faktor i samfunnslivet. Hvordan staten forvalter sin økonomiske makt er selvsagt da en sentral problemstilling.

Nytt av året er at en rekke kulturinstitusjoner mener summen av alle pålegg virker kunstnerisk begrensende dersom man skal ta dem på alvor. Når Giske stilte krav om deltagelse i mangfoldsåret, protesterte Høyre på prinsipielt grunnlag. Gjennomgående for mange av reaksjonene da var at ”man” trakk på skuldrene og pakket inn et ”hvilket som helst program” i passende politisk riktige formuleringer. Dette er selvsagt ikke en holdbar praksis. Kulturministeren mener generelle føringer ikke bryter med ”armlengdes avstand” prinsippet så lenge man ikke styrer de konkrete programvalgene. Høyre er uenig i dette. Skal man ta føringene på alvor og legge et program som reelt sett tilfredsstiller eksempelvis: integrering, likestilling, barn og unge, i tillegg til årets jubiler, er det hevet over tvil at dette legger kraftige begrensinger på hva man kan velge, det være seg i de årlige programmer, eller de mer langsiktige programprofiler institusjonenes kunstneriske ledelse ønsker å skape. Ikke er det særlig inspirerende heller.

Det å drive politikk er et annet håndverk enn å skape kunst. Aktverdige formål slik vi her snakker om, er gode mål for politikken, men som statlige bestillinger ovenfra og nedover i blir det lett en svøpe av politisk riktighet som snarere vil motvirke kunstnerisk kvalitet enn fremelske den. Høyre stoler på at kulturinstitusjonene står i de debattene som til enhver tid er aktuelle, og vil etterspørre ekte følt samfunnskritikk og provokasjon til debatt. Det er også vår overbevisning at kulturinstitusjoner som sovner i egen selvtilfredshet vil bli straffet av sitt publikum og den offentlige debatt. Det er selvsagt legitimt at staten vil bidra til holdningsendringer, eller nasjonale jubileer, gjennom kulturelle grep. For Høyre dreier dette seg i så fall om definerte tiltak, ikke om stadig flere generelle bestillinger.

Kulturministeren mener vi er på siden av den europeiske kulturdebatten. Ja – monn det? Få land har økt budsjettene slik vi har gjort og dermed gitt staten en så dominerende maktposisjon. Få land er også utstyrt med en regjering med slik styringsvilje, og manglede tillit til kulturlivet som selvstendig samfunnsaktør.

Relaterte artikler