Alt de har er penger

Alt de har er penger

- Så lenge man sender pasientjournaler med taxi og per fax, kan det tyde på at det ikke nødvendigvis er penger det skorter på, skriver stortingsrepresentantene Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen.

Norsk politikks svøpe er troen på at økt pengebruk er bra i seg selv.

Av Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentanter

Gjørv-kommisjonen ga oss mange lærdommer. Rapporten viser at Norge, på tross av vår rikdom og vår pengebruk, ikke klarte å kjøpe oss til beredskapsresultatene vi kunne forvente. En av Gjørv-kommisjonens sentrale konklusjoner er at problemet ikke primært var manglende ressurser, men manglende gjennomføringsevne. Bevilgninger og resultater stod ikke i stil. Vi tror det er en lærdom der ikke bare for beredskapsarbeidet, men for norsk politikk i sin helhet.

Når Stoltenberg-regjeringen nå klargjør sine skrytelister før valget neste år, er det pengebruken de siste syv årene som profileres. 300 milliarder ekstra er kommet inn i statskassen, det er omtrent 1/3 av statsbudsjettet, eller omlag 3600 nye årsverk i året innen pleie og omsorg, om man vil. Å bruke penger er enkelt. Å satse på de virkelig store utfordringene for å sikre velferdssamfunnet Norge, er langt vanskeligere. De rødgrønne har i stor grad prioritert alt, og på flere områder forblir resultatene likevel for dårlige. Det skyldes både et stadig økende byråkrati og en esende administrasjon. Ta for eksempel helsesektoren. Siden 2002 har administrativt ansatte i spesialisthelsetjenesten økt med 27 prosent til tross for at sykehusreformen skulle slanke byråkratiet. Og samtidig som administrasjonen vokser raskere enn legestanden ved sykehusene, viser Legeforeningens undersøkelser at sykehuslegene bruker stadig mindre tid med pasientene. Fra 2002 til 2010 har gjennomsnittstiden brukt på pasientarbeid sunket fra 54 til 46 prosent. De rødgrønne har en allergi mot modernisering av en rekke sektorer hvor nye ideer kunne gitt bedre løsninger.

Tre eksempler:

1. Helsevesenet: Til tross for en formidabel vekst i bevilgningene til helsesektoren, har helsekøen økt med om lag 80000 pasienter under regjeringen Stoltenberg II. Ved utgangen av 2011 var det nærmere 300.000 som ventet på helsehjelp. Dette skyldes særlig de rødgrønnes ideologiske motstand mot bruk av private aktører.

2. Samferdsel: Regjeringen økte bevilgningen i statsbudsjett til vei- og jernbaneformål. Likevel var bevilgningene om lag 2 mrd lavere enn forpliktelsene som ligger i Nasjonal Transportplan. Dette gjør at viktige utbyggingsprosjekter kan bli utsatt og at man ikke er i stand til å ta igjen det store vedlikeholdsetterslepet på vei og bane. Offentlig-privat samarbeid, som kunne bidratt til å effektivisere byggetiden betydelig, er samtidig uaktuelt for rødgrønne politikere.

3. Arbeids- og sosialpolitikken: Mellom 2001 og 2008 hadde Finland en årlig økning i arbeidskraftproduktiviteten på 1,9 prosent og Sverige en økning på 2,0 prosent. Gjennomsnittet i OECD var på 1,7 prosent. Norge, derimot, hadde en økning i produktiviteten på bare 0,7 prosent i denne perioden. Slike tall bør vekke en villighet til reform. Imidlertid er signalet fra Arbeiderpartiet at arbeidsmiljøloven er «hellig». Det er et dårlig utgangspunkt for et moderne arbeidsliv. Både av hensyn til konkurransekraften i norsk økonomi og av hensyn til det enorme behovet for folk i pleie- og omsorgssektoren trenger vi noen oppmykninger.

Stoltenberg-regjeringen har hatt god tid til å gjøre noe med dette. Det har ikke manglet på advarsler. Riksrevisjonen har pekt på serier av alvorlige svikt innen statens primærområder. Likevel vokser sykehuskøen jevnt og trutt, og det har for lengst oppstått et klasseskille hvor ressurssterke mennesker betaler seg ut av køen. Mennesker med kreftdiagnoser får beskjed om å vente mens private sykehus har ledige senger. Dette er ikke svartmaling, dette er dagens helse-Norge. Og så lenge man sender pasientjournaler med taxi og per fax, kan det tyde på at det ikke nødvendigvis er penger det skorter på.

Gjørv-rapporten ble en alvorlig vekker for mange. I perioden fra mai til august 2012 sank tilliten til politiet fra 82 til 69 prosent. Statens aller viktigste oppgave er å sørge for innbyggernes trygghet. Likevel opplever vi høy henleggelsesprosent, sviktende nødnett og stengte dører på politistasjonen når de kriminelle er på jobb. Dette er et politisk ansvar. Et ansvar Jens Stoltenberg sier han tar ved å bli sittende. 9. september neste år bestemmer vi hvorvidt vi skal gi ham og hans regjering 12 år ved roret, ytterligere fire år med de samme, gamle løsningene.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at mer av det samme vil gi oss de helsetjenestene og det politiet vi ønsker oss. Nordmenn fortjener å se resultater, at syke mennesker får den behandlingen de trenger uten å måtte stå i kø, og at man blir tatt på alvor og fulgt opp dersom man blir utsatt for en kriminell handling. Og ikke minst er det kun ved å vise til resultater at man kan få den tilliten landets ledelse skal ha. Det er langt mer interessant enn å høre om Regjeringens ”rekordsatsinger” – det er strengt tatt ingen kunst å bruke penger.

Vi må måle suksess i politikkens virkning, ikke i dens intensjoner. Vi må ta utgangspunkt i hvem tjenestene er opprettet for, og ikke la ideologi hindre oss i å ta i bruk de smarteste løsningene. Vi trenger virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker.

Landet trenger ny ledelse.

 

Relaterte artikler