Blindpassasjerer på den europeiske reisen

Blindpassasjerer på den europeiske reisen

I vår del av verden er vi knyttet sammen i et indre marked som har bidratt til økonomisk fremgang og utvikling for hele kontinentet. Den økonomiske krisen i Sør-Europa minner oss om at fremgang ikke kommer av seg selv. Vi reiser oss lettere i fellesskap, enn vi gjør hver for oss. Spesielt i krisetider. Derfor er ikke EU problemet, men en viktig del av løsningen i tiden fremover.

Også for oss spiller det en rolle hvordan utviklingen i Europa blir. Vi har valgt å overlate til andre å stake ut kursen for fremtiden. Selv nøyer vi oss med å være blindpassasjerer på den europeiske reisen. Jeg tror vi har mer å bidra med, skriver Nikolai Astrup i Nationen.

Dette innlegget stod på trykk i Nationen 31.7.2012

Av Nikolai Astrup, leder av Oslo Høyre og stortingsrepresentant

I 1950 var vi 2,5 milliarder mennesker i verden. Hvert fjerde menneske var europeer. I 2050 vil vi være 9 milliarder mennesker i verden. Syv prosent vil være europeere. De siste årene er mange hundre millioner mennesker løftet ut av fattigdom i Kina og India. En ny global middelklasse vokser frem. Levestandarden forbedres kraftig. Fortsatt lever 1,5 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisitet i hverdagen. Fremdeles er det 2,7 milliarder mennesker som er avhengig av tradisjonell vedfyring for å lage mat. Men det går i riktig retning for veldig mange av oss, på svært mange områder.

Samtidig er utviklingen tankevekkende for Europa. Endringer i demografi, økonomi og kunnskapsproduksjon utfordrer Vestens hegemoni. Vi kan ikke konkurrere med India og Kina på kostnader. Vi må konkurrere på innovasjon, kvalitet og omstillingsevne. Når det utdannes flere ingeniører i India enn det er studenter i USA hvert eneste år, er dette lettere sagt enn gjort. Skal vi lykkes i en verden med global konkurranse, må vi erkjenne at vi står sterkere sammen enn vi gjør hver for oss. Den globale økonomien er ikke et nullsumspill, der noen lands suksess kommer på bekostning av andres. I en global verden vevet sammen i gjensidig avhengighet må utfordringer løses i fellesskap, muligheter skapes ved samarbeid.

I vår del av verden er vi knyttet sammen i et indre marked som har bidratt til økonomisk fremgang og utvikling for hele kontinentet. Den økonomiske krisen i Sør-Europa minner oss om at fremgang ikke kommer av seg selv. Sett deg ned, og du blir sittende ensom igjen når de andre har gått videre. Vi reiser oss lettere i fellesskap, enn vi gjør hver for oss. Spesielt i krisetider. Derfor er ikke EU problemet, men en viktig del av løsningen i tiden fremover.

Det er et paradoks at oppslutningen om EU faller i mange europeiske land, nettopp når felles innsats er påkrevet i møte med økonomiske vanskeligheter. Av den offentlige debatten, ikke minst her hjemme, kan man raskt få inntrykk av at krisen i Europa er skapt av EU. Det er ikke tilfellet. Snarere er sannheten at EU forsøker å avhjelpe situasjonen i medlemsland som over lang tid har skakkjørt egen økonomi, levd over evne, lånt over evne og unnlatt å gjennomføre helt nødvendige velferdsreformer. Feige politikere har utsatt problemene til i morgen, i håp om kortsiktig velgergevinst i dag. Resultatet er katastrofalt i Hellas spesielt, der man over tid har forfalsket offentlig statistikk og ført sine europeiske partnere bak lyset.

Mange euroland klarer seg heldigvis relativt bra, til tross for krisen i nabolandene. Samtidig finner vi eksempler på land utenfor eurosonen som har store problemer, som Storbritannia. Landene som gikk inn i eurosonen gjorde det med den visshet at det krever betydelig finanspolitisk disiplin å inngå i en valutaunion uten å danne en finanspolitisk union. Felles valuta krever disiplinerte politikere, sterke nasjonale institusjoner og politisk vilje og evne til å føre en bærekraftig økonomisk politikk. Mange av Middelhavslandene har ikke hatt dette. Stadig nye og dyre offentlige velferdsgoder har vært finansiert med lån i en skala det ikke har vært mulig å betjene. Det må gå galt. Og går det først galt, smitter det over på andre land i Europa, og andre land i verden. Derfor er det ikke bare altruisme når EU-landene jobber hardt for å hjelpe Spania, Italia, Hellas og Irland. Det er i hele Europas interesse at disse landene kommer seg på fote. For å sitere salige Jan P. Syse: Henger vi ikke sammen, henges vi hver for oss.

I Norge har oppslutningen om vårt selvpålagte utenforskap aldri vært større. Det er ikke vanskelig å forstå i en tid der mange europeiske land sliter. Samtidig er det lett å glemme at Norge allerede er fullt ut integrert i det økonomiske samarbeidet i Europa, med noen få unntak. Vi er like integrert i EU som det mange medlemsland er. Hoveddelen av vår eksport går til Europa, hoveddelen av vår import kommer fra Europa. Vi påvirkes av hvordan det går i Europa uansett, og dårlige tider vil over tid få konsekvenser for oss enten vi er med i EU eller ikke. Akkurat nå er det rekordlav eurokurs og sterk krone. Nordmenn på ferie i EU gleder seg. Eksportindustrien blør. Også for oss spiller det en rolle hvordan utviklingen i Europa blir. Vi har valgt å overlate til andre å stake ut kursen for fremtiden. Vår solidaritet strekker seg ikke lenger enn at vi overlater til våre naboland å ta ansvar for det kontinentet vi er en del av. Selv nøyer vi oss med å være blindpassasjerer på den europeiske reisen. Jeg tror vi har mer å bidra med.

 

Relaterte artikler